HVA SLAGS FOLK ER DETTE?

Jeg kom til å tenke på en av mine venninner og første gangen hun kom hjem til meg. Det er mange år siden nå, men jeg husker hvordan hun ble stående og se seg rundt noen øyeblikk før hun gled over mot den ene bokhyllen og begynte å lese på titlene. - Vet du hva? sa hun. - Det føles alltid så godt å komme inn i et hjem der det er mye bøker. Da vet en hva slags folk en har med å gjøre.

Utsagnet er i overkant generaliserende. Det finnes alle slags folk og alle slags bøker. Allikevel forstår jeg godt hva hun mente å si og jeg tror hun også gjorde meg oppmerksom en side av meg selv: Jeg blir faktisk litt urolig hvis jeg kommer inn i et hjem der det ikke finnes en bok. Det kan selvfølgelig være mange grunner til det og misforståelser kan ganske raskt oppklares. Men hvis årsaken er at det stort sett aldri blir lest noe, lurer jeg på hva de gjør i livet og om vi i det hele tatt har noe å snakke om. Kanskje har det med min oppvekst i et hjem fylt a klassikere. Kanskje er det noe jeg har lagt meg til på veien. I alle fall tror jeg det handler om vissheten om en felles kulturell ramme. Selvfølgelig; livet er mangfoldig og menneskene med det, men skal jeg være ærlig, trives jeg best med mennesker som trives med bøker og da handler det ikke om interiør.

  “Jeg synes faktisk det er litt harry å fylle en stue med metervis av bøker.”  Tom Egeland har skrevet en god og underholdende artikkel om dette noe teite utsagnet som stammer fra sosialantropologen Gunn-Helen Øye i en artikkel i dagens Aftenposten. Nå skal jeg ikke ta for gitt hva hun mener med utsagnet. Jeg tipper hun kommer til å forsvare det, evetuellt modere det litt etter hvert, men hvis hun tenker på den samme typen “harry” som jeg, henger han på sportspub’en med dama si “doris” og har aldri lest noe annet enn en tippesystembok. Jeg ser også for meg en annen og mer “bourgeois” harrytype, med mer penger enn kultur, to meter rødt og to meter beige i de øverste hyllene av en mørkebrun seksjon. Kanskje var det en slik hun tenkte på. Jeg vet ikke. I barndomshjemmet var bøkene ordnet pent etter farge og størrelse, men jeg visste at de fleste var lest. Min egen boksamling er et ubestemmelig kaos dattera kaller “rotet”, men jeg har sagt til henne at den aldri kommer til å forsvinne. Kall meg gjerne Harry eller en snobb, men jeg kjenner en mild og glad velvilje overfor et nytt bekjentskap som gir seg til å studere bokhylla mi allerede før han eller hun har fått av seg jakken.